Bærekraftsmålene er kjent for å være universelle og det vil si at de forplikter alle FNs medlemsland, uavhengig av utviklingsnivå. Dette er et brudd med tidligere mål for fattigdomsreduksjon, som FNs tusenårsmål, der fokuset var på de minste utviklede landene og måloppnåelse var avhengig av bistand fra mer utviklede land. Bærekraftsmålene, derimot, er like forpliktende for alle land. Bærekraftsmålene bygger på et premiss om globalt samarbeid og partnerskap (bærekraftsmål 17 – samarbeid for å nå målene). Det betyr at myndigheter, næringsliv og sivilsamfunnet må samarbeide dersom man skal lykkes med målene. Bistand er fortsatt en viktig finansieringskilde, men offentlig bistand er ikke tilstrekkelig alene. Alternative finansieringsmekanismer, ressursmobilisering og viktigheten av en god politikk for gjeld, skatt og investeringer har derfor vært løftet fram i internasjonale fora der finansiering av målene har vært tema.[1]

Norge også har en viktig jobb å gjøre for å sikre at målene blir nådd innen fristen i 2030.
Les her for å finne ut av hvordan regjeringen jobber med bærekraftsmålene nasjonalt og internasjonalt.

[1] UN (2020), https://www.un.org/en/coronavi...

Bærekraftsmålene er kjent for å være gjensidig avhengige av hverandre. For det første betyr det at alle målene er like viktige for å oppnå en bærekraftig og mer rettferdig verden. Det trengs derfor en helhetlig tilnærming for å lykkes med målene, for de ulike områdene som målene dekker kan ikke nødvendigvis skilles fra hverandre. For det andre betyr den gjensidige avhengigheten at måloppnåelse av et mål kan påvirke og bidra til måloppnåelse av andre mål. Det samme gjelder dersom det er manglende framgang på et mål – da kan det påvirke måloppnåelse på andre mål negativt.

FN har utviklet en guide som viser hvordan målene er koblet sammen.

Se her: Guide om hvordan målene er koblet sammen

For å ta et eksempel – dersom man skal lykkes med å utrydde ekstrem fattigdom (bærekraftsmål 1) må alle mennesker få nok mat (bærekraftsmål 2), vann og sanitær (bærekraftsmål 6) et trygt sted å bo (bærekraftsmål 11) og tilgang på helsetjenester (bærekraftsmål 3). I tillegg vil en god utdanning (bærekraftsmål 4) og en anstendig jobb (bærekraftsmål 8) bidra til at mange mennesker kommer seg ut av ekstrem fattigdom. Lykkes man med et eller flere av disse målene kan det har en positiv effekt for å redusere ulikhet (bærekraftsmål 10) og sikre likestilling mellom kjønnene (bærekraftsmål 5).

På samme måte vil manglende framgang på et eller flere av disse målene påvirke andre mål negativt. Det viser at alle målene er like viktige og at det trengs et helhetlig fokus dersom man skal klare å nå bærekraftsmålene innen fristen i 2030.

Bærekraftig utvikling og menneskerettighetsforspliktelser henger svært tett sammen. Bærekraftsmålene har som mål å oppnå menneskerettighetene for alle.[1] Både mål og delmål er svært rettighetsorienterte. Hele 90 % av de 169 delmålene kan kobles direkte til et menneskerettighetsinstrument, internasjonale arbeidsvilkår eller essensielle klimaavtaler, ifølge en kartlegging gjort av The Danish Institute of Human Rights. Det betyr helt konkret at framgang for menneskerettigheter vil bidra positivt i arbeidet med FNs bærekraftsmål.

Ta for eksempel bærekraftsmål 4 (god utdanning).

Retten til utdanning er forankret i en rekke internasjonale konvensjoner og menneskerettighetsinstrumenter, som for eksempel menneskerettighetserklæringen (artikkel 26), konvensjon om økonomiske, kulturelle og sosiale rettigheter (artikkel 13 og 14) og barnekonvensjonen (artikkel 28 og 29) for å nevne noen. Det finnes derfor en rekke instrumenter som forplikter land til å sikre at alle barn og unge får en god utdannelse. Retten til utdanning er dermed både en menneskerettighet og et mål i den globale arbeidsplanen for bærekraftig utvikling. Dette er et konkret eksempel på hvordan menneskerettigheter og bærekraftsmålene henger sammen.

[1] Se preamble for «Transforming our world: the 2030 Agenda for Sustainable Development (2015), https://sustainabledevelopment...